søkende maur

utstrakt ligger hun i grønne enger, utstrakt ligger hun i himmelens hengekøyer, utstrakt ligger hun sovende på sofaen min. Hun har lekt i min sjel, preget mine tanker. Hun er alltid i hjertet mitt. Det er innredet for henne. Jeg er ikke forelsket, hverken i henne eller forelskelsen. Men jeg vil alltid elske henne, min beste venninne. Hun er pen når hun sover.

Natten er ennå ung. Jeg får ikke sove. Kanskje ikke så rart, jeg sov jo til langt på dag i går. Forigårs var en drittdag. Små problemer vokste seg store, store forhåpninger ble små. Gårsdagen var bedre. Jeg innså at jeg bare var en skarve maur i en diger tuve. For mange ville det kanskje være en fæl oppdagelse, men det var ikke det for meg. Jeg har alltid ønsket å være alt det jeg ikke er. Jeg ville være dronninga, sjefsmauren. Jeg er ikke engang arbeideren. Men det går bra. Sykestua er grei nok den.

Jeg er som en sort sky stappfull av nedbør, men jeg klarer ikke åpne meg å la regnet fosse. Skulle ønske jeg kunne, men er for usikker til det. Folk liker ikke regn. enten så holder de seg innendørs, eller så bruker de paraply for å skjerme seg fra det. Jeg er en maur som svelger tårene og forsøker se ut som et menneske.

jeg
er som en flaskepost,
flytende på store bølger
med et evig håp
om at noen til slutt
vil finne meg,
åpne meg
og lese meg

Mer kaos

Veiene suste forbi, og vips, så var jeg hjemme. De tre timene fra Tvedestrand til Drammen varte som minutter. Timen jeg venta i Drammen på bussen hjem virket som år. Mcdonalds er ikke alltid like underholdene, men jeg fant i hvertfall en do der, og det var etterlengtet. Jeg gledet meg til å komme hjem å hvile. Jeg gruet meg til å møte det indre kaoset som kom til å overfalle meg i det jeg åpnet døra.

Da jeg jeg var utenfor boligen møtte jeg på ei venninne. -Heldigvis. Det var innmari godt å se henne der og da. eg håpet at det ikke satt noen ute på trammen i det jeg skulle låse meg inn, og jammen så hadde jeg flaks. Jeg og venninna skilte lag, og avtalte og møtes litt senere på kvelden. Det var fint med en sånn avtale, for ganske riktig, akkurat i det jeg åpnet døra og steg inn i leiligheten kom kaoset løpende mot meg, kastet seg over meg så brått at jeg mistet balansen og gikk rett i gulvet. Jeg tok meg til å vandre rastløst rundt i rommet, redd og ute av kontroll. Hadde jeg vært en hund hadde halen vært klistra under magen min. Hadde jeg vært tryggere ville jeg ha skreket ut frustrasjonen, ropt masse gloser jeg ikke kan, aldri har kunnet og heller ikke ønsker å lære. Jeg satt meg omsider ned på gulvet, nermest falt ned på knærne, og lurte med ett på hvor føttene mine hadde tatt veien. Jeg ville ikke sitte slik. ville ikke legge meg ned å gråte, men visste ikke hvordan stå oppreist.

Jeg måtte opp. å sitte slik i full forvirrelse gjorde situasjonen vanskeligere enn det den egentlig var. Jeg strakte hånda ut for å hilse på livet igjen, i full visshet om at det ikke hadde hender å hilse tilbake med. Ønsket ikke den nærkontakten. Alvene kjeftet og smalt inni meg, så høyt at jeg ble helt ør i hodet. Det var på tide å slutte å bruke ordene som makt, og heller kommunisere med smilene, tenkte jeg og presset munnvikene opp. Jeg tok en dusj, og like etter kom venninna mi. Det var godt med en pause.