jordskjelvet

jeg er ikke redd
der jeg står
ytterst på stupet
og vet jeg bare er omlag en halvmeter
fra å sveve

selv om

jordskjelvet under føttene mine
er kraftigere enn noen gang
og jeg ikke lenger står stødig

her er jeg

Her sitter jeg. Stiv som en stokk og kikker mot vinduet. Det har lilla, rosa og lyseblå gardiner rundt seg som et dusjforheng. Kanskje er vinduet for sjenert til å kle seg nakent foran meg, vise sin svake side. Nemlig det at jeg kan se rett gjenom det. Kanskje har det mye å skjule. Eller kanskje er det jeg som er for redd for å se hva det har å by på. Uansett, gardinene skal få fortsette å henge for. For antakelig er det jeg som har noe å skjule. Nemlig det skjøre livet mitt.

Her står jeg. Redd for å falle. Beina mine holder på å svikte i redsel. Jeg ser døden. Jeg ser livet. Jeg ser mordere og jeg ser reddende engler. Jeg ser flygende monstre og innsekter som veksler på å se ut som møll og sommerfugler. Jeg vet det nok. Sommerfugler er møll i festklær. Jeg er ikke dummere enn det.

Her ligger jeg. I en smal seng på et psykiatrisk sykehus. Tenker. På alt og ingenting. Drømmer i våken tilstand. Tenker på alt det fæle som kan skje. Synes synd på meg selv. Jeg tenker på min gode venninne. Hun som mistet moren sin så alt for tidlig. Hun som har gjenomgått mitt verste mareritt. Hun som er så sterk, hun som mestrer sorgen. Jeg lurer på om hun er født så sterk eller om det er noe hun "velger" å være. Det er mange som sier man kan styre tankene til en viss grad. Jeg skulle ønske jeg klarte det. Skulle ønske jeg var mer som denne venninna mi. Hun er så flott, på alle måter. Hun takler livets motgang. Hun har opplevd mye vondt. Hun har vært gjenom mye. Men hun står fremdeles oppreist. Hun er tøff. Og kanskje en dag kan jeg se meg i speilet og tenke det samme om jenta som stirrer tilbake. Jeg håper det.

de lange trappene

"Du må kjempe for å bli bedre. Klatre deg oppover, sakte men sikkert, steg for steg, trinn for trinn!"
Jeg prøver. Hvertfall liker jeg å tenke det. Kanskje litt rart at jeg klarer å tenke det, når sannheten er at jeg står nederst ved trappa(ikke i) og venter på en heis som tydeligvis ikke eksisterer. Jeg vil jo så gjerne klare det. Men vil jeg betale prisen? Vil jeg risikere å bli sliten, skitten på fingrene eller svett under armene?Hva har skjedd med meg? Jeg har alltid sett på meg selv som sterk. Nå føler jeg meg heller svak. Jeg skulle så gjerne nådd målet, men det er så grusomt langt opp dit at jeg nesten(bare nesten) gir opp før jeg har begynt. "Delmål", sier de så fint. Ordet "delmål" er for pyser, tenker jeg. Jeg ønsker ikke delmål. Jeg vil ikke være syk. Vil ikke kjempe for å klare å gjøre det "alle andre" klarer å gjøre(sikkert mye bedre enn meg også.) Jeg vil kjempe for noe stort. Å bli president i USA er vel kanskje å overdrive. Hjernekirurg er nok også å ta i. Men jeg vil bli til noe. Noe annet. Jeg vil ikke være Martine. Eller rettere, jeg vil ikke være syke Martine. Trapper er noe slit, men et sted må jeg vel begynne. Trinn 1: prøve å stole på de som skal hjelpe meg. Trinn 2: prøve å la dem hjelpe meg. De første trinnene kommer til å være tøffe. Det er farlig å stole på folk, og jeg liker heller ikke å motta hjelp. Jeg vet ikke om jeg vil få det til. Om jeg vil ta et steg opp, og mislike situasjonen så sterkt at jeg må gå to(eller fler, så jeg kan komme meg lengst mulig unna den fæle trappa) tilbake.

Jeg er ikke helt meg selv om dagen. Vet ikke helt hvem andre jeg kan være heller. Kanskje er jeg ingen. Jeg vandrer rundt på jorda uten å helt vite om jeg skal tro på at den faktisk er rund. Jeg opplever den ikke som rund og god, men heller som hard og spiss akkurat nå. Jeg sier dumme ting. Ting som man kan angre på, men som aldri kan forbli usagt. Jeg sier fine ting, som jeg kanskje burde skreket, men likevel velger å hviske. Jeg sier for mye. Jeg sier for lite. Jeg sårer folk, uten å ønske dem vondt. Jeg ønsker ingen noe vondt, og aller minst de jeg er glad i. Jeg tenker liksom ikke lenger. Bare snakker, bare handler. Rart at jeg sklal sitte her og klage på det, jeg som alltid har ønsket meg nettopp det. Evnen til å slipper å tenke. På mange måter er det godt. På mange måter vondt. Og egentlig vet jeg at jeg lurer meg selv. Hadde jeg ikke kunnet tenke hadde jeg ikke fått skrevet noe. Det er vel bare følelsen av å tenke som er borte, og ikke evnen. Jeg flyr, og da ikke på den positive måten. Jeg svever mer som et spøkelse. Svever mellom fantasi og virkelighet. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil være akkurat nå. Hos alvene er det hvertfall ingen som blir lei seg. De blir mer sinte. Kjefter stort, og skriker høyere. Jeg tåler det. Det er verre med menneskene. De med alle følelsene. Følelsene som jeg også har, men ikke ønsker å ha.

Men nå får jeg legge meg. I morra skal jeg forberede meg på trappegåing.