her er jeg

Her sitter jeg. Stiv som en stokk og kikker mot vinduet. Det har lilla, rosa og lyseblå gardiner rundt seg som et dusjforheng. Kanskje er vinduet for sjenert til å kle seg nakent foran meg, vise sin svake side. Nemlig det at jeg kan se rett gjenom det. Kanskje har det mye å skjule. Eller kanskje er det jeg som er for redd for å se hva det har å by på. Uansett, gardinene skal få fortsette å henge for. For antakelig er det jeg som har noe å skjule. Nemlig det skjøre livet mitt.

Her står jeg. Redd for å falle. Beina mine holder på å svikte i redsel. Jeg ser døden. Jeg ser livet. Jeg ser mordere og jeg ser reddende engler. Jeg ser flygende monstre og innsekter som veksler på å se ut som møll og sommerfugler. Jeg vet det nok. Sommerfugler er møll i festklær. Jeg er ikke dummere enn det.

Her ligger jeg. I en smal seng på et psykiatrisk sykehus. Tenker. På alt og ingenting. Drømmer i våken tilstand. Tenker på alt det fæle som kan skje. Synes synd på meg selv. Jeg tenker på min gode venninne. Hun som mistet moren sin så alt for tidlig. Hun som har gjenomgått mitt verste mareritt. Hun som er så sterk, hun som mestrer sorgen. Jeg lurer på om hun er født så sterk eller om det er noe hun "velger" å være. Det er mange som sier man kan styre tankene til en viss grad. Jeg skulle ønske jeg klarte det. Skulle ønske jeg var mer som denne venninna mi. Hun er så flott, på alle måter. Hun takler livets motgang. Hun har opplevd mye vondt. Hun har vært gjenom mye. Men hun står fremdeles oppreist. Hun er tøff. Og kanskje en dag kan jeg se meg i speilet og tenke det samme om jenta som stirrer tilbake. Jeg håper det.