fanget

Du er redd for å utvikle vinterdepresjon, sa du? Det har jeg hatt i hele sommer.


Jeg har lenge sittet fanget i en knallrød roseknopp som ikke har hatt krefter nok til å klare springe ut. Jeg har holdt på å bli kvalt av den deilige blomsterduften som hele denne tiden har omringet meg. Jeg har vært så livredd for å dø at jeg helt har glemt å forsøke og kikke ut mellom de alt for tette kronbladene. Det har vært varme og klamme dager, for ikke å glemme mørke. Jeg har følt meg mislykket og jeg har følt meg hjelpesløs, jeg har til og med følt meg glemt. Jeg har syntes synd på meg selv og jeg har tankemessig vært døden nær så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Jeg har tenkt at jeg ikke er noe verdt og at ingen er glad i meg, men jeg har aldri unnskyldt at jeg er til. hvertfall ikke helhjertet. Jeg venter fremdeles på at rosa skal åpne seg og slippe meg løs. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, har jeg så mange ganger hørt.

I redsel møter jeg verden. I full beredskap vandrer jeg avgårde på livets vei og i dødens dødens gater. Ingen har tatt livet av meg ennå, men jeg fortsetter likevel å kle på meg den skuddsikre vesten og å ta på meg hjelmen hver gang jeg skal ut døra. Jeg burde egentlig ikke være så redd, for kroppen min bærer en solid rustning av hud og blikket mitt kan skyte ganske langt.

forandring

Nattevakta har akkurat vært innom, og jeg pynter meg med pysjen til ære for senga. Dagen i dag har vært ganske bra egentlig. Følt meg tryggere og tenkt klarere tanker. Det er ingen som har stjålet dem i dag. derimot kjemper jeg for å beholde lykken min. Tviholder på livsgleden. Gnisten som holder meg gående. Noen forsøker ta den fra meg. De skal ikke få lov. Føler at alle er så annerledes. Jeg ønsker at ting skal være som før. Men ting blir jo aldri som før. man forandrer seg hele tida. verden forandrer seg. livssituasjonen forandrer seg. jeg er redd forandring.

"-er du fremdeles deg?
hvisker jeg stille
og håper du ikke er forandret

-hvem er du?
spør du tilbake
og jeg forstår plutselig

at jeg kanskje ikke er til å kjenne igjen"

sperret inne

Frivillig innesperret. Dager beskyttet innenfor låste dører. Dager gjemt bak bustete hår og stor strikkejakke. Dager jeg helst vil glemme. Mottaket var for så vidt greit, om man skal se bort i fra at så godt som alt jeg hadde med ble konfiskert. Jeg husker ikke så mye fra det døgnet, men jeg husker at det var en overgang derfra og til akutt1-avdelingen. Det jeg savnet mest fra mottaket vr dusj og do på rommet. Men jeg burde vel ikke klage som i det hele tatt hadde mitt eget rom. Det hadde jeg ikke sist jeg var innlagt der. Rommet var stort og utrivelig varmt. Lufta var så tett at jeg følte meg kvalt. Det gikk an å åpnne vinduet litt, men pysete som jeg er turte jeg ikke det. Legen prøvde forgjeves å forklare meg at det ikke kunne komme noen å ta meg gjennom den sprekken i 5 etasje. Ordene hennes hjalp lite eller ingenting. Ingenting hjalp. Alt var kaos og bråk inne i meg. Stemmer som helst ville ta over livet mitt. Jeg var veldig redd. klarte ikke kommunisere på en ordentlig måte. Falt ut i ett kjør. Hørte noen si navnet mitt, så at noen så på meg, visste det var meningen jeg skulle si noe, svare på noe, men ante ikke hva spørsmålet var. "Hæ?" ordet var flittig brukt. Men det hjalp somregel lite å få spørsmålet servert på nytt, da jeg hadde vansker med å forstå. Følte plutselig på at jeg ikke behersket språket ordentlig, og det var fælt. Jeg hadde flere besøk, og det hjalp.
Og nå er jeg her. På et mye friere sykehus med åpne dører. Fremdeles plaget, men mye bedre form. Jeg er overrasket over hvor rask bedringen kom.

søkende maur

utstrakt ligger hun i grønne enger, utstrakt ligger hun i himmelens hengekøyer, utstrakt ligger hun sovende på sofaen min. Hun har lekt i min sjel, preget mine tanker. Hun er alltid i hjertet mitt. Det er innredet for henne. Jeg er ikke forelsket, hverken i henne eller forelskelsen. Men jeg vil alltid elske henne, min beste venninne. Hun er pen når hun sover.

Natten er ennå ung. Jeg får ikke sove. Kanskje ikke så rart, jeg sov jo til langt på dag i går. Forigårs var en drittdag. Små problemer vokste seg store, store forhåpninger ble små. Gårsdagen var bedre. Jeg innså at jeg bare var en skarve maur i en diger tuve. For mange ville det kanskje være en fæl oppdagelse, men det var ikke det for meg. Jeg har alltid ønsket å være alt det jeg ikke er. Jeg ville være dronninga, sjefsmauren. Jeg er ikke engang arbeideren. Men det går bra. Sykestua er grei nok den.

Jeg er som en sort sky stappfull av nedbør, men jeg klarer ikke åpne meg å la regnet fosse. Skulle ønske jeg kunne, men er for usikker til det. Folk liker ikke regn. enten så holder de seg innendørs, eller så bruker de paraply for å skjerme seg fra det. Jeg er en maur som svelger tårene og forsøker se ut som et menneske.

jeg
er som en flaskepost,
flytende på store bølger
med et evig håp
om at noen til slutt
vil finne meg,
åpne meg
og lese meg

Mer kaos

Veiene suste forbi, og vips, så var jeg hjemme. De tre timene fra Tvedestrand til Drammen varte som minutter. Timen jeg venta i Drammen på bussen hjem virket som år. Mcdonalds er ikke alltid like underholdene, men jeg fant i hvertfall en do der, og det var etterlengtet. Jeg gledet meg til å komme hjem å hvile. Jeg gruet meg til å møte det indre kaoset som kom til å overfalle meg i det jeg åpnet døra.

Da jeg jeg var utenfor boligen møtte jeg på ei venninne. -Heldigvis. Det var innmari godt å se henne der og da. eg håpet at det ikke satt noen ute på trammen i det jeg skulle låse meg inn, og jammen så hadde jeg flaks. Jeg og venninna skilte lag, og avtalte og møtes litt senere på kvelden. Det var fint med en sånn avtale, for ganske riktig, akkurat i det jeg åpnet døra og steg inn i leiligheten kom kaoset løpende mot meg, kastet seg over meg så brått at jeg mistet balansen og gikk rett i gulvet. Jeg tok meg til å vandre rastløst rundt i rommet, redd og ute av kontroll. Hadde jeg vært en hund hadde halen vært klistra under magen min. Hadde jeg vært tryggere ville jeg ha skreket ut frustrasjonen, ropt masse gloser jeg ikke kan, aldri har kunnet og heller ikke ønsker å lære. Jeg satt meg omsider ned på gulvet, nermest falt ned på knærne, og lurte med ett på hvor føttene mine hadde tatt veien. Jeg ville ikke sitte slik. ville ikke legge meg ned å gråte, men visste ikke hvordan stå oppreist.

Jeg måtte opp. å sitte slik i full forvirrelse gjorde situasjonen vanskeligere enn det den egentlig var. Jeg strakte hånda ut for å hilse på livet igjen, i full visshet om at det ikke hadde hender å hilse tilbake med. Ønsket ikke den nærkontakten. Alvene kjeftet og smalt inni meg, så høyt at jeg ble helt ør i hodet. Det var på tide å slutte å bruke ordene som makt, og heller kommunisere med smilene, tenkte jeg og presset munnvikene opp. Jeg tok en dusj, og like etter kom venninna mi. Det var godt med en pause.

Er jeg?

Kom hjem fra Kristiansandtur med bestevenninna mi i går. Har hatt en strålende tur. Jeg virkelig stortrives i hennes selskap. Vi hadde det kjempefint sammen. Dessverre kom jeg til å såre henne ved et par anledninger. Sa ting uten å helt fatte eller tenke over hva jeg sa. Sannheten er at hun er perfekt, akkurat som hun er. Og uansett hva hun måtte gjøre eller ikke gjøre vil hun alltid være like perfekt. Jeg skulle ønske.. Ønske at vi var friske og levde normale liv. Men det har vært verdt det å være syk, ellers hadde jeg ikke blitt kjent med henne.

Livet mitt er ganske kaotisk om dagen. Masse følelser jeg ikke visste at jeg hadde gjemt på. Som jeg trodde jeg for lengst hadde kastet. Enten må jeg ha rotet i søppelbøttene igjen, ellers må jeg rett og slett ha glemt at de var der. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. vanskelig å forklare dem også. Men jeg føler meg så lite verdt. Jeg er ingenting. at alt ved meg er feil. Når jeg titter i speilet er jeg borte. Alt er bare hvitt. Jeg vet at jeg ikke er en hvit flekk, så det kan ikke være meg. Er jeg borte? Er jeg i det hele tatt? Ja, jeg må være her. Jeg sitter jo her og skriver. Jeg liker ikke være en unnskyld-at-jeg-er-til jente, men føler meg litt der nå. hm. Noe må gjøres. Jeg må jobbe meg ut av dette. Jobbe hardt. Jeg kan ikke gi opp. Ikke nå.

I speilet

Martine, hva ser du egentlig
når du kikker i speilet?
- Jeg ser en engel uten vinger
og en djevel uten horn.
Jeg ser en gammel,
krigsherjet kvinne
og et lite lystig barn.
Jeg ser smerte,
fortapelse, hat
og glede,
håp og kjærlighet
Jeg ser livet
i forskjellige dimensjoner.

Hva føler du da?
- Jeg føler meg som en slave,
rekende gatelangs
og som en konge
i det største slott.
Jeg føler meg som den mest
deprimerte sorgsanker
og som den største livsnyter.
Jeg føler meg som en skarve rotte
og som den sterkeste løve.
Jeg føler meg stor og liten
på en gang

Hva syns du om det da?
-Jeg liker ikke
og jeg liker

rullatormaraton

Jeg er forvirra. Løper rundt i ring på jakt etter egen skygge. Vet ikke hvor jeg går, enda mindre hvor jeg står. Vet ikke hvordan dagen blir i morra, kan ikke huske hvordan dagen i dag har vært. Jeg vet jeg har vært på skogstur med ei venninne, og at det var hyggelig, men jeg klarer ikke beskrive hvordan jeg har hatt det. Følelsen jeg har hatt den siste tida er ekkel. Akkurat som om det kan tippe over når som helst. Blir ordentlig paranoid i kortere perioder. Det skumle er at jeg ikke forstår at jeg bare er paranoid før etterpå. Det trygge er at jeg i det hele tatt forstår det. Er redd jeg kommer til å trenge hjelp snart, men vil se det an litt. Ting har vært kaotisk i det siste pga diverse ting. Er sikkert bare derfor det går litt hulter til bulter nå. Det ordner seg nok. Ting blir alltid bedre bare man ikke gir opp. Som venninna mi sier, -når vi blir gamle skal vi ha rullator maraton. Jeg gleder meg allerede til det.

nære meg selv, men så langt unna

Når jeg ikke bare er redd mørket, men også lyset. Når jeg ikke vet om jeg tenker framover-tanker eller tilbake-tanker. Når jeg ikke skjønner hvem jeg er. Det er da jeg er nærmest meg selv.

Hyttetur. Dagen har vært fin, sola har skint, og det har regnet. selv om det har vært varmt både ute og inne har jeg vært kald innvendig. Men det er ingen dum ting, jeg trives bedre med å fryse enn å svette. Egentlig har jeg det veldig bra. Tankene svirrer, og jeg klarer ikke helt å følge med på hva de innpåslitne stemmene sier. Jeg drømmer meg bort til virkeligheten og liker faktisk hva jeg ser. Jeg ser ting for første gang hver gang jeg ser dem. Jeg ser meg selv. Jeg ser familien min, og vennene mine. jeg er glad jeg har dem! Det er ingen selvfølge. Jeg har sett folk miste, og jeg har selv holdt på å miste, litt for mange ganger til å ta lærdom av det. Jeg vet ikke hvorfor man forsøker dø, når man vet at livet også har så mye godt å by på. Jeg forstår det ikke. Jeg føler meg fæl som sitter her og har det bra, når folk jeg kjenner lider. Jeg vet jo så alt for godt hvor vondt det er.

Når det eneste som plager er spørsmålet om hvorfor man har det så bra, da har man et luksusproblem.

tankekaos

Jeg er trøtt. Stikker fingrene i ørene, men klarer ikke overdøve lydene fra eget hode. Hvor lenge skal jeg ligge slik, hvor lenge skal jeg plage meg selv med hendelser som aldri fant sted. Ting jeg kunne gjort annerledes eller kanskje unngått å gjøre. Redselen for å miste noe jeg egentlig ikke har, men som jeg likevel føler er mitt blir bare større og større. jeg har allerede mistet meg selv, -tror jeg. Inn i en håpløs ring av følelser og tankekaos. Fikk sortert en del på Rigatur med min gode venninne. Det skal litt til å hjelpe meg å hjelpe meg selv, men hun har gode psykologiske evner. Rigaturen var forresten strålende. Koste meg masse. Fikk roet tankene der og føler meg lettere til sinns nå enn før jeg dro. Ellers er hodet mitt fullt av spøkelser om dagen. Jeg smiler og sier, -jo takk, jeg har det bra, og faktisk lyver jeg ikke heller. Jeg er bare fryktelig, fryktelig sliten av å tråkke på livet mitt, barføtt, som på en spikermatte. Eller glødende kull. Det gjør vondt, men jeg forsetter stadig å trampe. Til slutt er livet så flatt og hullete at jeg trenger hjelp til å lappe det sammen, men først da skal jeg klage.

Plutselig voksen

Jeg visste ikke hva det ville si å våkne, før jeg så brått gjorde det i dag. Våknet og innså at jeg hadde blitt voksen. jeg hadde tårer i øynene og var hardt rammet av grenseløs nostalgi. Mens jeg sov var savnet etter barndommen stort, og ofte er den de i våken tilstand også. Ting var somregel lettere som barn. Jeg drømte om å være liten jente på fanget igjen, være ute å leke i sandkassen og ikke minst gleden og spenningen jeg følte da jeg ble storesøster. Jeg var en stolt storesøster, det kan jeg ennå huske. Jeg savnet tiden. Men om jeg var barn fremdeles hadde jeg ikke fått dratt til Riga i dag, som jeg gleder meg så masse til. Om jeg ennå var barn hadde faktisk denne dagen ennå ikke vært påbegynt. Jeg drømte om den opprørske ungdomstida og alt jeg fant på sammen med venninna mi, festene vi var på, alkoholen vi tyllet i oss. Jeg drømte til og med om den deprimerende tida hvor jeg bare ville skade meg. Det var ikke bare gode minner det akkurat, men jeg har en del av dem også. Blant annet en deilig nordlanstur med venninna. Vi hadde det fint der oppe i nord. Jeg drømte ikke om månedene jeg befant meg på BUPA, all smerten jeg følte på og frustrasjonen over å være innelåst. Men jeg hadde gode venner heldigvis, og fikk en del besøk. Kjæresten var totalt fraværende minnes jeg, og jeg klandrer han fortsatt for det selv om jeg ikke har noe med han å gjøre i dag. Livet mitt har vel egentlig stort sett vært ganske vanskelig, selv om jeg tror jeg har kommet meg gjennom det meste med vettet i behold. Livet er fremdeles ofte vanskelig, men de gode øyeblikkene blir fler og fler, og jeg vet å sette pris på dem også. Jeg har vel egentlig lenge forsøkt og tilpasse meg voksenlivet, men aldri helt greid å finne min plass. jeg har det mye bra også, men bruker mesteparten av tiden til å forberede meg på neste gang jeg møter veggen, rives vekk fra virkeligheten og havner langt inn i psykoseverden. Håpet mitt er lite om at jeg noengang skal bli frisk, men akkurat det bekymrer meg ikke så mye heller. Jeg lever for de gode øyeblikkene, øyeblikkene jeg kan dele med de jeg er glad i. Som for eksempel Rigaturen med ungdomsvenninna, som starter om noen timer. Jeg ser virkelig fram til det, og regner med å få en knall tur. Denne drømmen ble i det hele tatt litt mye for meg kjenner jeg, og jeg er fremdeles sterkt preget av savnet jeg følte på og opplevelsen av å våkne med øynene fulle av saltvann. Det er lenge siden sist nå, noe jeg faktisk helt har glemt å være takknemmelig for. Det er mye å være takknemmelig for her i livet. Ting jeg egentlig ikke pleier å huske på. Jeg er blant annet glad for å ha fått beholde barnsligheten i meg, selv i voksen alder. Og nå når jeg endelig har innsett at både barndommen og ungdomstida er over får jeg prøve å komme meg videre og leve livet. Jeg er da fremdeles ung!