Plutselig voksen

Jeg visste ikke hva det ville si å våkne, før jeg så brått gjorde det i dag. Våknet og innså at jeg hadde blitt voksen. jeg hadde tårer i øynene og var hardt rammet av grenseløs nostalgi. Mens jeg sov var savnet etter barndommen stort, og ofte er den de i våken tilstand også. Ting var somregel lettere som barn. Jeg drømte om å være liten jente på fanget igjen, være ute å leke i sandkassen og ikke minst gleden og spenningen jeg følte da jeg ble storesøster. Jeg var en stolt storesøster, det kan jeg ennå huske. Jeg savnet tiden. Men om jeg var barn fremdeles hadde jeg ikke fått dratt til Riga i dag, som jeg gleder meg så masse til. Om jeg ennå var barn hadde faktisk denne dagen ennå ikke vært påbegynt. Jeg drømte om den opprørske ungdomstida og alt jeg fant på sammen med venninna mi, festene vi var på, alkoholen vi tyllet i oss. Jeg drømte til og med om den deprimerende tida hvor jeg bare ville skade meg. Det var ikke bare gode minner det akkurat, men jeg har en del av dem også. Blant annet en deilig nordlanstur med venninna. Vi hadde det fint der oppe i nord. Jeg drømte ikke om månedene jeg befant meg på BUPA, all smerten jeg følte på og frustrasjonen over å være innelåst. Men jeg hadde gode venner heldigvis, og fikk en del besøk. Kjæresten var totalt fraværende minnes jeg, og jeg klandrer han fortsatt for det selv om jeg ikke har noe med han å gjøre i dag. Livet mitt har vel egentlig stort sett vært ganske vanskelig, selv om jeg tror jeg har kommet meg gjennom det meste med vettet i behold. Livet er fremdeles ofte vanskelig, men de gode øyeblikkene blir fler og fler, og jeg vet å sette pris på dem også. Jeg har vel egentlig lenge forsøkt og tilpasse meg voksenlivet, men aldri helt greid å finne min plass. jeg har det mye bra også, men bruker mesteparten av tiden til å forberede meg på neste gang jeg møter veggen, rives vekk fra virkeligheten og havner langt inn i psykoseverden. Håpet mitt er lite om at jeg noengang skal bli frisk, men akkurat det bekymrer meg ikke så mye heller. Jeg lever for de gode øyeblikkene, øyeblikkene jeg kan dele med de jeg er glad i. Som for eksempel Rigaturen med ungdomsvenninna, som starter om noen timer. Jeg ser virkelig fram til det, og regner med å få en knall tur. Denne drømmen ble i det hele tatt litt mye for meg kjenner jeg, og jeg er fremdeles sterkt preget av savnet jeg følte på og opplevelsen av å våkne med øynene fulle av saltvann. Det er lenge siden sist nå, noe jeg faktisk helt har glemt å være takknemmelig for. Det er mye å være takknemmelig for her i livet. Ting jeg egentlig ikke pleier å huske på. Jeg er blant annet glad for å ha fått beholde barnsligheten i meg, selv i voksen alder. Og nå når jeg endelig har innsett at både barndommen og ungdomstida er over får jeg prøve å komme meg videre og leve livet. Jeg er da fremdeles ung!