nære meg selv, men så langt unna

Når jeg ikke bare er redd mørket, men også lyset. Når jeg ikke vet om jeg tenker framover-tanker eller tilbake-tanker. Når jeg ikke skjønner hvem jeg er. Det er da jeg er nærmest meg selv.

Hyttetur. Dagen har vært fin, sola har skint, og det har regnet. selv om det har vært varmt både ute og inne har jeg vært kald innvendig. Men det er ingen dum ting, jeg trives bedre med å fryse enn å svette. Egentlig har jeg det veldig bra. Tankene svirrer, og jeg klarer ikke helt å følge med på hva de innpåslitne stemmene sier. Jeg drømmer meg bort til virkeligheten og liker faktisk hva jeg ser. Jeg ser ting for første gang hver gang jeg ser dem. Jeg ser meg selv. Jeg ser familien min, og vennene mine. jeg er glad jeg har dem! Det er ingen selvfølge. Jeg har sett folk miste, og jeg har selv holdt på å miste, litt for mange ganger til å ta lærdom av det. Jeg vet ikke hvorfor man forsøker dø, når man vet at livet også har så mye godt å by på. Jeg forstår det ikke. Jeg føler meg fæl som sitter her og har det bra, når folk jeg kjenner lider. Jeg vet jo så alt for godt hvor vondt det er.

Når det eneste som plager er spørsmålet om hvorfor man har det så bra, da har man et luksusproblem.

tankekaos

Jeg er trøtt. Stikker fingrene i ørene, men klarer ikke overdøve lydene fra eget hode. Hvor lenge skal jeg ligge slik, hvor lenge skal jeg plage meg selv med hendelser som aldri fant sted. Ting jeg kunne gjort annerledes eller kanskje unngått å gjøre. Redselen for å miste noe jeg egentlig ikke har, men som jeg likevel føler er mitt blir bare større og større. jeg har allerede mistet meg selv, -tror jeg. Inn i en håpløs ring av følelser og tankekaos. Fikk sortert en del på Rigatur med min gode venninne. Det skal litt til å hjelpe meg å hjelpe meg selv, men hun har gode psykologiske evner. Rigaturen var forresten strålende. Koste meg masse. Fikk roet tankene der og føler meg lettere til sinns nå enn før jeg dro. Ellers er hodet mitt fullt av spøkelser om dagen. Jeg smiler og sier, -jo takk, jeg har det bra, og faktisk lyver jeg ikke heller. Jeg er bare fryktelig, fryktelig sliten av å tråkke på livet mitt, barføtt, som på en spikermatte. Eller glødende kull. Det gjør vondt, men jeg forsetter stadig å trampe. Til slutt er livet så flatt og hullete at jeg trenger hjelp til å lappe det sammen, men først da skal jeg klage.

Plutselig voksen

Jeg visste ikke hva det ville si å våkne, før jeg så brått gjorde det i dag. Våknet og innså at jeg hadde blitt voksen. jeg hadde tårer i øynene og var hardt rammet av grenseløs nostalgi. Mens jeg sov var savnet etter barndommen stort, og ofte er den de i våken tilstand også. Ting var somregel lettere som barn. Jeg drømte om å være liten jente på fanget igjen, være ute å leke i sandkassen og ikke minst gleden og spenningen jeg følte da jeg ble storesøster. Jeg var en stolt storesøster, det kan jeg ennå huske. Jeg savnet tiden. Men om jeg var barn fremdeles hadde jeg ikke fått dratt til Riga i dag, som jeg gleder meg så masse til. Om jeg ennå var barn hadde faktisk denne dagen ennå ikke vært påbegynt. Jeg drømte om den opprørske ungdomstida og alt jeg fant på sammen med venninna mi, festene vi var på, alkoholen vi tyllet i oss. Jeg drømte til og med om den deprimerende tida hvor jeg bare ville skade meg. Det var ikke bare gode minner det akkurat, men jeg har en del av dem også. Blant annet en deilig nordlanstur med venninna. Vi hadde det fint der oppe i nord. Jeg drømte ikke om månedene jeg befant meg på BUPA, all smerten jeg følte på og frustrasjonen over å være innelåst. Men jeg hadde gode venner heldigvis, og fikk en del besøk. Kjæresten var totalt fraværende minnes jeg, og jeg klandrer han fortsatt for det selv om jeg ikke har noe med han å gjøre i dag. Livet mitt har vel egentlig stort sett vært ganske vanskelig, selv om jeg tror jeg har kommet meg gjennom det meste med vettet i behold. Livet er fremdeles ofte vanskelig, men de gode øyeblikkene blir fler og fler, og jeg vet å sette pris på dem også. Jeg har vel egentlig lenge forsøkt og tilpasse meg voksenlivet, men aldri helt greid å finne min plass. jeg har det mye bra også, men bruker mesteparten av tiden til å forberede meg på neste gang jeg møter veggen, rives vekk fra virkeligheten og havner langt inn i psykoseverden. Håpet mitt er lite om at jeg noengang skal bli frisk, men akkurat det bekymrer meg ikke så mye heller. Jeg lever for de gode øyeblikkene, øyeblikkene jeg kan dele med de jeg er glad i. Som for eksempel Rigaturen med ungdomsvenninna, som starter om noen timer. Jeg ser virkelig fram til det, og regner med å få en knall tur. Denne drømmen ble i det hele tatt litt mye for meg kjenner jeg, og jeg er fremdeles sterkt preget av savnet jeg følte på og opplevelsen av å våkne med øynene fulle av saltvann. Det er lenge siden sist nå, noe jeg faktisk helt har glemt å være takknemmelig for. Det er mye å være takknemmelig for her i livet. Ting jeg egentlig ikke pleier å huske på. Jeg er blant annet glad for å ha fått beholde barnsligheten i meg, selv i voksen alder. Og nå når jeg endelig har innsett at både barndommen og ungdomstida er over får jeg prøve å komme meg videre og leve livet. Jeg er da fremdeles ung!