Når jeg ikke bare er redd mørket, men også lyset. Når jeg ikke vet om jeg tenker framover-tanker eller tilbake-tanker. Når jeg ikke skjønner hvem jeg er. Det er da jeg er nærmest meg selv.
Hyttetur. Dagen har vært fin, sola har skint, og det har regnet. selv om det har vært varmt både ute og inne har jeg vært kald innvendig. Men det er ingen dum ting, jeg trives bedre med å fryse enn å svette. Egentlig har jeg det veldig bra. Tankene svirrer, og jeg klarer ikke helt å følge med på hva de innpåslitne stemmene sier. Jeg drømmer meg bort til virkeligheten og liker faktisk hva jeg ser. Jeg ser ting for første gang hver gang jeg ser dem. Jeg ser meg selv. Jeg ser familien min, og vennene mine. jeg er glad jeg har dem! Det er ingen selvfølge. Jeg har sett folk miste, og jeg har selv holdt på å miste, litt for mange ganger til å ta lærdom av det. Jeg vet ikke hvorfor man forsøker dø, når man vet at livet også har så mye godt å by på. Jeg forstår det ikke. Jeg føler meg fæl som sitter her og har det bra, når folk jeg kjenner lider. Jeg vet jo så alt for godt hvor vondt det er.
Når det eneste som plager er spørsmålet om hvorfor man har det så bra, da har man et luksusproblem.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar