sperret inne

Frivillig innesperret. Dager beskyttet innenfor låste dører. Dager gjemt bak bustete hår og stor strikkejakke. Dager jeg helst vil glemme. Mottaket var for så vidt greit, om man skal se bort i fra at så godt som alt jeg hadde med ble konfiskert. Jeg husker ikke så mye fra det døgnet, men jeg husker at det var en overgang derfra og til akutt1-avdelingen. Det jeg savnet mest fra mottaket vr dusj og do på rommet. Men jeg burde vel ikke klage som i det hele tatt hadde mitt eget rom. Det hadde jeg ikke sist jeg var innlagt der. Rommet var stort og utrivelig varmt. Lufta var så tett at jeg følte meg kvalt. Det gikk an å åpnne vinduet litt, men pysete som jeg er turte jeg ikke det. Legen prøvde forgjeves å forklare meg at det ikke kunne komme noen å ta meg gjennom den sprekken i 5 etasje. Ordene hennes hjalp lite eller ingenting. Ingenting hjalp. Alt var kaos og bråk inne i meg. Stemmer som helst ville ta over livet mitt. Jeg var veldig redd. klarte ikke kommunisere på en ordentlig måte. Falt ut i ett kjør. Hørte noen si navnet mitt, så at noen så på meg, visste det var meningen jeg skulle si noe, svare på noe, men ante ikke hva spørsmålet var. "Hæ?" ordet var flittig brukt. Men det hjalp somregel lite å få spørsmålet servert på nytt, da jeg hadde vansker med å forstå. Følte plutselig på at jeg ikke behersket språket ordentlig, og det var fælt. Jeg hadde flere besøk, og det hjalp.
Og nå er jeg her. På et mye friere sykehus med åpne dører. Fremdeles plaget, men mye bedre form. Jeg er overrasket over hvor rask bedringen kom.