fanget

Du er redd for å utvikle vinterdepresjon, sa du? Det har jeg hatt i hele sommer.


Jeg har lenge sittet fanget i en knallrød roseknopp som ikke har hatt krefter nok til å klare springe ut. Jeg har holdt på å bli kvalt av den deilige blomsterduften som hele denne tiden har omringet meg. Jeg har vært så livredd for å dø at jeg helt har glemt å forsøke og kikke ut mellom de alt for tette kronbladene. Det har vært varme og klamme dager, for ikke å glemme mørke. Jeg har følt meg mislykket og jeg har følt meg hjelpesløs, jeg har til og med følt meg glemt. Jeg har syntes synd på meg selv og jeg har tankemessig vært døden nær så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Jeg har tenkt at jeg ikke er noe verdt og at ingen er glad i meg, men jeg har aldri unnskyldt at jeg er til. hvertfall ikke helhjertet. Jeg venter fremdeles på at rosa skal åpne seg og slippe meg løs. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, har jeg så mange ganger hørt.

I redsel møter jeg verden. I full beredskap vandrer jeg avgårde på livets vei og i dødens dødens gater. Ingen har tatt livet av meg ennå, men jeg fortsetter likevel å kle på meg den skuddsikre vesten og å ta på meg hjelmen hver gang jeg skal ut døra. Jeg burde egentlig ikke være så redd, for kroppen min bærer en solid rustning av hud og blikket mitt kan skyte ganske langt.